Foreldre, ikke en sjanger

Foreldre er ikke noe man kan deffinere med ord eller setninger. Det er så utrolig mange forskjellige av dem der ute i verden. Hvorfor min lærer har bedt meg om å skrive om dem og hva hun forventer skal stå, har jeg ingen anelse om, men jeg kan vel kanskje starte litt med mine egne foreldre. De er jo tross alt de eneste jeg kjenner så godt at jeg har noen rett til å dømme dem for hva de gjør.

Mine foreldre er to vanlige mennesker, en mann og kvinne som møttes i studietiden for 29 år siden. Til tross for all skillsmisse i dagens samfunn, har de holdt sammen helt siden den gang. De er mennesker med gode jobber og god råd. De er slitne når de kommer hjem fra jobb, men aldri så slitne at de er ukoslige eller gir opp resten av verden rundt dem. De har alltid tid til å hjelpe meg hvis jeg trenger det, eller hente meg om jeg står på andre siden av Trondheim kl. 4 på natta og trenger transport hjem.

Mange av de jeg kjenner ville sagt at de er perfekte. jeg har ikke troen på perfekte mennesker, men for å være ærlig, så er de ganske nærme. Jeg føler meg fantastisk heldig som ha to mennesker som bryr seg så mye om meg. Vi har jo selvfølgelig våre komplikasjoner vi også, men dette er noe av de mindre problemene i huset.

Hva skal man si? Jeg er heldig og utrolig lykkelig! Jeg kan vel ikke hjøre noe annet enn å være klar over hvor heldig jeg har vært, og hvor mange som sliter med det stikk mottsatte av meg rundt om i hele verden. Hvor manger er det vel ikke som er redd for å komme hjem hver dag etter skolen? Ber om at far ikke har drukket seg dritings, og vil være voldelig når du kommer hjem? Her er vel noen av de ekstreme tilfellene, men desverre så finnes de over alt!

Som jeg nevnte tidligere, så kan jeg ikke deffinere foreldre i en slags sjanger. De er like forskjellige som meg og deg, og en dag vil vel jeg også være en forelder. Jeg vil da ha noen utrolige rollemodeller å se opp til!