Jeg glemmer aldri den skituren!

Han så den røde og blå jakka fly foran seg, som en skihopper mot det store hoppet. Dusken i lua hans flagret i vinden etter ham som et signalflagg. Han var bare åtte år, men sto allerede på ski som om han var født til det! Han lo litt av sine egne tanker når han husken det vanlige ordtaket; " født med ski på bena". Han selv hadde også vært ganske god på ski helt siden han hadde vært liten gutt, og nå lærte han bort denne vante kunsten til sitt barnebarn. Han merket at han var stolt av den lille gutten. De hadde gått langt og han hadde ikke vist tegn til klaging i løpet av hele turen. De hadde betsem seg for å gå rundt Tomtvatne, men han hadde regnet med at gutten kom til å bli sliten og grinete og hadde derfor vært forberet på å ta av skiløypa og heller ta en snarvei tilbake. Når gutten ikke ville ta en kort tur hadde de fortsatt videre rundt veien med mye pågangsmot og nok mat i sekken.



Han hadde selv kjørt ned den lange bakken og ventet å se gutten vente der nede ved foten av bakken, men alt han så var to skispor som førte videre rundt en sving og en anne som kom imot ham. Han sto en stund og undret på om han hadde gått videre uten å vente, han visste vel at bestefaren kom til å ta ham igjen. Så bestefar strakk de litt stive musklene sine enda mer for å ta igjen det forbløffende raske barnebarnet hans.



Et kvarter hadde gått og gutten var ikke å se. Han begynte å bli bekymret, og ble usikker på om det var feil av ham å gå videre så fort uten å undersøke om gutten fremdeles var der. Kanksje hadde han gått ut i skogkanten for å slå lens, eller bare sette seg for å hvile? Han kjente at hjerte begynt å hammre mot brystet. Kanskje han fremdeles var ved enden av bakken og ventet på ham? skulle han dra tilbake å sjekke? Men hva om det ike stemte? Hva om gutten hadde gått videre og var raskrere enn han trodde? Eller hadde han gått sakte? Alle mulige spørsmål kjørte gjennom hodet hans helt til han ikke visste hva som var logisk eller ikke. Han ble stående i noen minutter og tenkte på hva han bured gjøre, så snudde han og gikk motsatt vei, tilbake den veien han kom for å kanskje møte på gutten på tilbakeveien.



En og en halv time etter kom han hjem til hytta hvor datteren og mannen hennes ventet og ante fred og ingen fare. Han hadde aldri grudd seg så mye til å snakke med sin egen datter gjennom hele livet sitt. Hvordan kunne han fortelle henne at han hadde mistet sønnen hennes og klarte ikke å finne han igjen? Han visste ikke om han klare det! Det var bare for grusomt! Han tok et dypt åndedrag før han gikk inn gjennom den lille tredøra, som førte rett inn i den lille stua med åpen grue helt innerst i hjørne. De satt der, henne oppå fanget til mannen sin. De så nyforelsket ut, og han fikk minner tilbake til den gangen han hadde blitt presentert for Kristian for første gang. Mona snudde seg mot faren sin i den store stolen med et lykkelig smil om munnen. Smilet forsvant raskt da hun la merke til det bekymrede uttrykket i hennes fars ansikt. "Hva er det?" spurte hun. "Hvor er Alexander?" hun prøvde å se nærmere rundt ham, som om Alex sto bak bestefaren sin for å gjemme seg. Når han ikke hoppet fram og ropte "BØ", forsvant bekymringen i øynene hennes og ble erstattet med frykt.



Noen timer hadde gått. De hadde kontaktet politiet, og ventet nå på nyheter. Kristian var ute og lette etter Alex selv sammen med naboene. Han ville også være ute og lete, men Mona hadde nektet og sagt at han hadde vært ute og lett lenge allerede og at han måtte få varmen i kroppen, "dessuten vil jeg ikke være her og vente på ham alene" hadde hun sagt med gråtkvalt stemme. Skyldfølelesen hadde presset sånn på helt siden han hadde kommet hjem, at han ikke klarte å sitte stille. Både Kristian og Mona hadde forsikret ham at de ikke var sinte på ham og at det ikke var hans feil. "Han har alltid vært vill av seg, og er overalt hele tiden hjemme også" hadde Kristian trøstet, men det var allikevel han som hadde latt gutten kjøre før ham og forsvunnet på den måten.



Telefonen ringte og Mona snappet den opp så fort at han nesten ikke fikk det med seg. "Hallo? Ja...er han i orden? Er du sikker? virkelig? åh! Tusen takk, tusen hjertelig takk!" Han lot luften forlate lungene som om det var første gang på flere timer! Aldri hadde han følt seg så lette! Mona snudde seg med gledestårer i øynene og slengte armene om sin far for en trøstende og lettende klem. Gutten hadde det bra, bare litt kald. Han hadde gått vekk fra stien og endt opp i skogen, hvor han hadde gått rundt og surret til han endte opp ved en motorvei. Der hadde han blitt sliten og lagt seg ned i veikanten og det var der en forbikjørende hadde funnet ham. Politiet hadde fått bedskjed og hentet ham og var nå på vei til hytta med Alexander i god behold.